Kido Ho

Slik øver du på den

Kido-ho handler om samspill med den naturen vi er en del av, og med motstanderen, som dermed blir til en partner, og det er essensielt i Nanbudo. Prinsippene føres også over i praktisk partnertrening, med fokus på tanden, rokyu, yusen og seichusen.

Studiet av kido-ho begynner med in-yo. Til pust og bevegelse hører setten, berøring, og partnerarbeidet nanbu sotai aiki undo. Tanden øves for seg: tanden renshu, tanden og hara, tanden kokyu ho. Kido-ho omfatter også meridianer, punkter og meridiansystem (kei, tsubo, keiraku), kroppens sentrum og tyngdekraft (chushin, shinryoku), energiarbeidet tatt fra hverandre med en partner, ki no bunkai, og chuyo, midten, sammen med kosoku, hindringene. Seishinho, vibrasjon gjennom lyd, hører både til kido-ho og til noryoku kaihatsu ho, der den står ved siden av kotodama.

Hva den er til

Nanbu brukte kido-ho til å bringe energien i likevekt. På samlingen i Barcelona i 2009, etter sotai randori, shihotai og Shin Tajima, ga han søndagen til kido-ho, for at deltakernes energi skulle komme i balanse igjen.

I former og øvelser

Nanbudo Sandefjords pensum krever deltakelse på et kido-ho-helgeseminar ved 3., 2. og 1. kyu og ved shodan, og kaller hvert av dem et graderingskrav; ved 3. kyu er det det grunnleggende seminaret. I kolonnen for Keiraku Taiso står det ved 2. kyu, 1. kyu og shodan at formene øves på helgeseminar.

To enkle øvelser

Den første og enkleste øvelsen for den som vil kjenne ki, er en grunnbevegelse i kido ho. Hendene samles foran ansiktet med tomlene i munnhøyde, omtrent en håndlengde unna. Fingrene skilles svært langsomt, så det blir en åpning mellom dem som et sigarettpapir kunne gått gjennom. Uten å bli utålmodig og uten å vente på under begynner man å kjenne varme, kiling, lys eller en langsom dragning mellom fingertuppene: her begynner ki å flyte. Følelsen er ikke noe å være redd for; man lærer å kjenne den igjen og ta vare på den hver gang den kommer i andre øvelser.

En enkel øvelse for å samordne pusten med ki gjøres sittende på en stol, helst av tre, helt avslappet, med fotsålene mot gulvet uten å presse og hælene inntil stolbeina. Ki-øvelser begynner alltid med en lang, langsom utpust. På innpusten følger man lufta ned gjennom luftveiene til luftrøret deler seg og lufta går inn i lungene. Der slipper oppmerksomheten det fysiske og går videre langs ninmyaku ned til tanden, omtrent ved beltknuten, tre fingre under navlen. Hver må finne sin egen tanden, som strekker seg både bredt og dypt. For hver ny innpust samler man seg mer om stedet, til man kjenner det nesten like tydelig som om man ikke tenkte på noe annet.

Lyder og punkter

Carlos Medina, lege og 6. dan, skriver at de helbredende lydene varierer fra skole til skole og fra lærer til lærer, mens forbindelsen til organene alltid er den samme. Rekken han gir, er SHI for leveren, øynene og galleblæra; HAU for hjertet, tunga og tynntarmen; HUU for milten, leppene og magesekken; SSS for lungene og tykktarmen; UOO for nyrene, korsryggen og blæra; og HII for den tredelte varmeren og hjerteposen. Her finnes ingen fast regel, sier han: man følger læreren i sin egen skole, for hver lærer har sin metode.

I nanbudo sies lydene A, E, I, O, U og Y, den siste som i «ei», foran grunnpunktene, tsubo, på de to karene som danner den lille sirkelen. Øvelsen begynner med en utpust som tar ut den negative energien, og en innpust som tar inn frisk ki; så føres hendene forbi hvert punkt mens lyden sies, og pusten åpner punktene og de to karene. Langs ninmyaku, som går opp langs forsiden, er punktene eiin i mellomkjøttet, sekimon og kikai tanden mellom skambeinet og navlen, shinketsu i navlen, koketsu mellom navlen og brystbeinet, og danchu midt på brystet. Langs tokumyaku, som går opp langs ryggen og over hodet, er de meimon, daitsui, nouko, hyakue, shine og shintei øverst på pannen. Hyakue er den viktigste inngangen for ki.