Historie

Yoshinao Nanbu, 1943–2020

Født 13. februar 1943 i Kobe i Hyōgo, død 28. april 2020 i Paris' 16. arrondissement. Slekten var en kampkunstslekt: oldefaren var sumobryteren Kimenzan Tanigorō, den trettende yokozuna, og faren Hideyoshi Nanbu var 5. dan i judo og underviste politiet i Kobe. Yoshinao begynte med judo som fireåring under faren, lærte kendo av en onkel, og nådde 3. dan i aikido. Av våpen trente han tonfa, nunchaku, bō og saï. Som 18-åring begynte han på økonomistudiet i Osaka og lærte shito-ryu karate av Chojiro Tani, elev av stilens grunnlegger Kenwa Mabuni. Han ble kaptein for universitetets karatelag, og i 1963 vant han tittelen som studentmester i hele Japan.

Judoen begynte på farens skole, iaido og kendo kom med skolegangen, og de okinawanske våpnene før universitetet. Tani var 8. dan og underviste shito-ryu etter Mabuni-familiens metode. Studentmesterskapet i 1963 samlet over tusen av Japans beste utøvere, og samme år ble Nanbu gradert til 4. dan.

Huset rundt ham var kampkunst på alle kanter: den ene onkelen lærte ham japanske våpen – kendo, iaido og battodo – den andre drev judo, og moren var ekspert med naginata. I Osaka lærte han karate av Tani og av Tanaka. Tittelen i 1963 kom på et stevne med 1250 deltakere, der han slo den kjente Akiyama i knockout – tillatt den gangen – og ble kåret til stevnets beste utøver. Fra april 1963 til mars 1964 var han kaptein og trener for universitetets karateklubb.

Fransk Wikipedia gjør sumobryteren til Nanbus oldefar og navngir ham; Heiwa skriver bestefar.

Fransk Wikipedia skriver at judoen begynte da han var fire år; verdensforbundet skriver fem.

Intervjuet på slovensk fjernsyn i mai 2009, 66 år gammel, sa Nanbu at han trodde han var forutbestemt til kampkunsten: fra han var fem, tok faren ham med når han dro for å lære bort judo til amerikanske soldater på en base, og som ti–tolvåring sa han til seg selv at han måtte bli mester i kampkunst. Kampkunst, sa han, er for å hjelpe familien og utvikle seg selv, og for å vite når farlige folk kommer; den som lærer kampkunst, vet hvordan man forsvarer seg og hjelper andre. Har du en god ånd, får du gode venner.

Han avsluttet med et ordtak han gjerne understreker: shoshin wasuru bekarazu 初心忘るべからず: vi har alle vært nybegynnere; mist aldri ydmykheten; ikke la suksessen gå deg til hodet; glem ikke hvor du kommer fra.

in memory of Yoshinao Nanbu

Merk som sett

Skien Nanbudoklubbs minnefilm, «Thank you master Nanbu». Nesten hele filmen er Nanbu selv som forteller på japansk hvordan Nanbudo vokste fram av sankukai.

Skien Nanbudo · Åpne på YouTube

5ème Nuits des Arts Martiaux Traditionnels Japonnais 2011

Merk som sett

Nanbu i oppvisning med Serge Salvai og Julien Colazzina, ni år før han døde, som en hyllest til aikidomesteren Masamichi Noro. De tre i blå jakker kneler og bukker, beveger seg i takt hver for seg, går over til parvis arbeid med kast og fall, og avslutter i takt igjen. En speaker presenterer nanbudo på fransk i starten; deretter musikk.

Spill av

jpresidan13 · Åpne på YouTube

Nanbudo Budo gala Paris Bercy 1999 Yoshinao Nanbu

Merk som sett

Den 14. kampkunstfestivalen i Bercy i 1999, slik Eurosport sendte den: elever i hvitt i parvis arbeid med kast, så Nanbu alene, i bar overkropp, med en rekke elever knelende bak seg. Samme festival der han overrakte Henry Plée trofeet.

Spill av

inf nanbudo · Åpne på YouTube

+1 8 filmer til Vis færre

Nanbudo demonsreation Bercy, France- 28 March 2009

Merk som sett

Oppvisning i Bercy i Paris i 2009, med Doshu Nanbu og et kroatisk lag.

kilde

Referanse · Oslo Karateklubb · Bilder og videoer · Hentet 2026-09-07

Spill av

goranlorger · Åpne på YouTube

Doshu Soké Yoshinao Nanbu

Merk som sett

Verdensforbundets egen portrettfilm om grunnleggeren, drøyt fjorten minutter. Den åpner med fire minutter der Nanbu forteller på japansk, med engelsk teksting, om veien fra sankukai til nanbudo, den samme talen som i Skien Nanbudoklubbs minnefilm, over gamle fotografier. Resten er arkivopptak til musikk: kamper, trening på stranda og i dojoen, oppvisninger og bladforsider.

Spill av

Worlwide Nanbudo · Åpne på YouTube

Doshu Soké Yoshinao Nanbu

Merk som sett

Kanalens egen tekst: oppvisning ved Nanbu under EM i Paris i juni 2011.

Spill av

Worlwide Nanbudo · Åpne på YouTube

M° Nanbu e M° Iorio applicazione tecniche di base - 1984 Ravenna

Merk som sett

Nanbu og Nicola Iorio viser anvendelsen av grunnteknikkene under det første europeiske nanbudo-treffet i Ravenna i 1984. Kanalen er en italiensk instruktørs eget arkiv fra de to treffene.

Spill av

Piero Prati · Åpne på YouTube

Nanbudo - Yoshinao Nanbu (1943-2020) HRT_eng

Merk som sett

Kroatisk fjernsyn om Nanbu etter at han døde, halvannet minutt. Det kroatiske forbundet har lagt ut den samme filmen på kroatisk også.

Spill av

Hrvatski nanbudo savez · Åpne på YouTube

Doshu interview Slovenia May 2009

Merk som sett

Et innslag om Nanbu på slovensk fjernsyn i mai 2009, seks minutter: en slovensk fortellerstemme, og Nanbu som svarer på engelsk om barndommen, om hva kampkunst er til for og om årene i Monaco.

Spill av

Worlwide Nanbudo · Åpne på YouTube

Doshu enbu

Merk som sett

Førtifem sekunder oppvisning.

Spill av

Nanbudo dojo Heiwa · Åpne på YouTube

Doshu enbukai

Merk som sett

Ett minutt fra en enbukai, en oppvisningssamling.

Spill av

Nanbudo dojo Heiwa · Åpne på YouTube

Paris, fra 1964

I 1964 inviterte Henry Plée ham til Paris, etter å ha sett ham trene under et besøk i Japan.

Han dro med to hundre dollar på lomma og en garanti fra japanske myndigheter, og måtte livnære seg i Paris ved å undervise karate, judo og aikido. Han underviste i Plées dojo på Montagne Sainte-Geneviève, og ble etter hvert kaptein for det franske karatelandslaget.

Nanbu fortalte selv om avreisen på verdensforbundets film Life Philosophy. Rundt 120 mennesker, slekt og et orkester med, kom til stasjonen i Kobe for å ta farvel da han tok nattoget til Tokyo, og på flyplassen sa faren at han ikke skulle komme tilbake til Japan. Det var et sjokk, men han tenkte at for faren ville han alltid være barnet hans. I Paris tok Plée ham med til Alliance Française dagen etter for å lære fransk, og samme år begynte han ved Sorbonne. I tre år underviste han judo, kendo, aikido og karate i Plées dojo, og nesten hele det franske karatelandslaget – Valera, Lavorato, Setrouk, Baroux og flere – hadde trent med ham.

Plée (1923–2014) hadde grunnlagt sin Karate Club de France, dojoen på Montagne Sainte-Geneviève, i 1955, og der holdt Nanbu seg oppe: judo om morgenen, aikido om ettermiddagen, karate om kvelden. Titlene kom fort – lagmesterskapet i Frankrike i 1964, den franske cupen individuelt i 1965 og den internasjonale cupen i Cannes i 1966.

Etter hans egen beretning, fra 2014, kom aikido først: han underviste i aikido tidlig om morgenen, judo senere og karate om ettermiddagen og kvelden, nesten hver dag. Blant lærerne sine i Japan trakk han fram Tanaka, en aikidoka, som i de første fasene aldri rørte elevene med hendene og gjorde alle leddlåser og kast med en trestav. Han hadde også sett aikidos grunnlegger, Morihei Ueshiba, demonstrere.

Verdensforbundet har judo om morgenen og aikido om ettermiddagen; hans egen beretning setter aikido først. Forbundet nevner en Tanaka blant karatelærerne hans i Osaka, og det samme gjør det franske forbundets blad i 2000; i hans egen beretning er Tanaka aikidoka.

Ved siden av Plées dojo i Paris underviste han på de årlige treningsleirene i Saint-Raphaël, og var kjent for feiene sine og for et ødeleggende spark. Dominique Valera, som kjempet for Lyon, møtte ham der og på stevner i 1964 og 1965, og da de var på det franske landslaget, var Nanbu treneren deres.

I 1966 ble han den første japaneren som deltok i en europeisk konkurranse: Coupe de France i Cannes, der han blant andre slo Dominique Valera, og Patrick Baroux med en de ashi-barai i finalen. Valera husker det som sin egen finale mot Nanbu, tapt for et spark «superkraftig og raskt». Han hadde egen sal i Villa de la Terrasse i 17. arrondissement, og sent i 1966 reiste han til Japan med en gruppe franske karateutøvere for å vise dem kilden.

Fransk Wikipedia fører 1966-stevnet i Cannes som Coupe de France; verdensforbundet fører en fransk cup i 1965 og en internasjonal cup i Cannes i 1966.

En reportasje skrevet mens det skjedde, i BUDO Magazine Europe i 1966, legger Coupe de France til Stade Pierre de Coubertin i Paris, foran rundt 1200 tilskuere. Av 128 påmeldte var én «en ung student, japansk universitetsmester, Yoshinao Nanbu, 4. dan», som stilte etter invitasjon fra klubben sin, A.F.A.M., og overskriften ga cupen til Nanbu og A.F.A.M. At en japansk mester var med, overrasket tilskuerne litt og ga kritikk fra noen av lærerne og fra japanerne som var kommet for å dømme. Henry Plée, 5. dan, A.F.A.M.s leder og den unge studentens lærer i shotokan, svarte at den franske mesteren Sauvin i en vennskapskamp hadde tatt en waza-ari på Nanbu før han ble slått på ippon, så alle har en sjanse; og at tre år uten kamp ville være katastrofalt, for utenfor stemningen i et mesterskap risikerte eleven hans å miste kampånden.

Fransk Wikipedia legger Coupe de France i 1966 til Cannes; reportasjen skrevet mens det skjedde, legger den til Paris, på Stade Pierre de Coubertin.

Våren 1999, på et seminar i Durfort-La Capelette, viste Nanbu, tydelig rørt, sine franske elever bilder fra en reise til Japan i 1966. Han hadde reist med sine elever Valera, Lavorato og Setrouk, som ble de første store franske karatemesterne. Det var første gang de så Japan, og han presenterte dem for familien og vennene sine.

Ingen japaner hadde vunnet et europeisk karatemesterskap før ham heller, og han la opp uslått mange år senere. Det franske forbundet FFKAMA ga ham til slutt 9. dan for det han hadde gjort for japansk kampkunst i Frankrike og Europa.

Etter tre år hos Plée reiste han i et år, og åpnet så sin egen skole i 17. arrondissement, i en tidligere boksesal der Marcel Cerdan hadde trent. Der underviste han shukokai, og samtidig utformet og underviste han sankukai.

Trettifem år etter invitasjonen, i april 1999, ble Plée kåret til århundrets lærer blant 33 nominerte mestere på den 14. kampkunstfestivalen i Bercy, og det var Nanbu som overrakte ham trofeet. Nanbu viste Nanbudo på den samme festivalen, og Eurosport sendte det.

EKA Chamionschip 1971

Merk som sett

Fjorten minutter fra et europeisk karatemesterskap i 1971. Kanalens egne stikkord til filmen er «Karaté, Sankukaï, Nanbudo, Yoshinao Nanbu».

Worlwide Nanbudo · Åpne på YouTube

Yoshinao Nanbu karate in the 60-s

Merk som sett

Cannes 1966 mot Patrick Baroux. Kanalens egen tekst sier at bildet av avslutningen havnet på omslaget til Henry Plées bok «Karate Beginner to Black Belt», med Baroux ved vinnerens føtter, felt av Nanbus ashi-barai.

Spill av

NanbudoWebSite · Åpne på YouTube

BUDO ARCHIVE Reportage sur le Karate avec le maître YOSHINAO NANBU

Merk som sett

Fem og et halvt minutt av en fransk reportasje om karate, laget av Frédéric Variot og ifølge kanalens innledning filmet i 1967 i Henry Plées dojo på Montagne Sainte-Geneviève. En fransk forteller presenterer Nanbu, 24 år gammel, som 4. dan og lærer ved Académie française des arts martiaux. Han trener med sverd i skogen ved Saint-Germain, leder en klasse og viser knuseteknikk.

Spill av

RONIN Production / CDRAM · Åpne på YouTube

Fra sankukai til nanbudo, 1968–1978

Han reiste tilbake til Japan i 1968 for å utdype budoen sin, og det året ga Tani ham oppdraget med å spre shukokai i Europa. Han gjennomførte det, og brøt med stilarten dagen etter verdensmesterskapet han hadde arrangert for den. Tjuesju år gammel laget han sin egen metode og kalte den sankukai – og sa allerede da til elevene sine at den var et skritt på vei mot noe annet.

Allerede i 1968 lærte han bort sin egen idé om tenshin – å gå ut av angrepslinjen i stedet for å møte den med harde blokkeringer – og den ble bærebjelken både i sankukai og senere i nanbudo. Uenighet med læreren om selve tenkningen gjorde at han forlot Tanis skole.

I karate var tenshin hos ham små kroppsbevegelser etter avstanden, med vendinger på mellom 35° og 75°, oftest 45°, der hofter og føtter samordnes med pusten. I sankukai førte han vendingen videre, til 180° eller 360°, og kalte ideen kaiten.

Han deltok i shukokais tredje verdensmesterskap, i Paris i oktober 1969, forlot stilen etter det, og skapte sin egen, sankukai, i 1970.

Invitasjonen til det mesterskapet, lørdag 18. oktober 1969, gikk ut fra Centre Shukokai i Villa de la Terrasse i 17. arrondissement. Ryozo Tsukada, også skrevet Ryuzo, fra det samme universitetet i Osaka, hørte Nanbu spørre der om noen ville bli med ham til Frankrike, var den første som sa ja, og kom i 1972. Dojoen i 17. het da Nanbu Dojo Paris. Den var liten og full: franskmenn, andre europeere, skandinaver, folk helt fra Afrika, som kom for å lære i en dag, en uke, noen i flere måneder, og sov i dojoen. Uten språket klarte Tsukada seg i årevis med det ene franske Nanbu lærte ham: «sånn» og «ikke sånn».

Innen 1975 ble sankukai trent i førtitre land, og fram til det året holdt Nanbu og assistenten hans Ryozo Tsukada oppvisninger verden over. I 1976 deltok sytten land i det første verdensmesterskapet i sankukai, i Monaco.

Ali Smaiche, en av kunstens eldste utøvere, fortalte i 2003 det franske forbundets blad hvordan den kom til Abidjan. Selv begynte han med karate i 1962. I 1966 kom en elev av Nanbu, mester My, til byen, og han trente shukokai; den 31. mai 1974 ledet Nanbu selv det første sankukai-seminaret der. Ved de to første verdensmesterskapene i sankukai, i 1976 og 1978, vant Smaiche to gull og ett sølv. Fra 1978 ga navnet Nanbu Sankukai plass for nanbudo. Fram til 1991 ble det holdt et seminar i Abidjan hvert år, og Smaiche ble utnevnt til shihan; så ble det lenger mellom dem på grunn av landets økonomiske og politiske vansker, og det siste, i 1999, kom tre måneder før det første statskuppet.

I 1976, etter konflikter innad i sankukai-miljøet og fortsatt ikke fornøyd med kunsten han hadde laget, trakk han seg tilbake til Cap d'Ail sør i Frankrike. Der ble han i ensomhet til 1978, da han viste Nanbudo offentlig for første gang, i en oppvisning for fyrst Rainiers familie i Monaco; den dagen regnes som Nanbudos fødselsdag.

Nanbudo var tenkt som både kampkunst og helsekunst. Like opptatt av elevenes velvære og utvikling som av hvor godt de klarte seg i kamp, la Nanbu til de tradisjonelle teknikkene i unnvikelseskaraten sin pusteøvelser, meditasjon og helseøvelser, og kataer for den indre energien. Han kodifiserte også kampene, slik at nanbudokaer kan møte hverandre oppriktig og med et stort utvalg teknikker uten fare for skader. I år 2000 fortsatte han å spre kunsten og å forske på arbeidet med den indre energien.

Nanbu fortalte at han brukte tre år i Cap d'Ail på å skape kunsten, og at han ble invitert av fyrst Rainier til å vise nanbudo for prins Albert og hele fyrstefamilien i Monaco, og fikk lære prinsessen noen teknikker.

På slovensk fjernsyn i 2009 sa han at sankukai etter hvert virket ikke nok, ikke godt, bare en første del, og at han spurte seg selv hva målet hans var; så han ble i Monaco, alene, og mediterte. Her sa han fire år; på Life Philosophy sier han tre, i Cap d'Ail.

Hva han hadde lett etter, beskrev han senere rett fram: da han hadde sluttet å konkurrere, hadde han ikke mer å bevise, så han bygde øvelser for å ta imot ki-energien og arbeidet fram de sju kreftene som styrker sinnet.

Hvorfor nanbudo bygger på ki og sankukai ikke gjorde det, forklarte Nanbu slik: i sankukai slo man mye hardere, og som kampkunst var den sterk, men han innså at styrke alene ikke var bra. For å gjøre kunsten mykere laget han Nanbu Taiso, Tenchi Undo og Keiraku Taiso som meridianterapi, og endret teknikkene litt etter litt. Da han kom til Frankrike, knuste han fire makiwara: han konsentrerte seg i ti minutter og slo så hardt at den brakk. Hadde han fortsatt slik, sa han, ville han ikke lenger kunnet skrive. Nå lærer han å bruke partneren: ikke å beseire ham, men å overvinne ham gjennom energistrømmen.

Ki Nanbu Taiso er fra de årene. Nanbu fortalte at han laget den mellom 1976 og 1978, nær Monaco, av det han så hver dag i tre år: havet, vinden, klippene bak huset, slangene i hagen, regnet og snøen. Han begynte med bølgene, der han mente mennesket kom fra, så vinden som bærer korn og frø, klippene jorda er laget av og trærne man bygger hus av, og videre til sommerfugler og fossefall. Bildet betydde mer for ham enn selve innholdet, fordi et bilde er noe man kan danse sammen med. Formen har endret seg litt siden, sa han, men ikke mye. Den er god for helsa, og den kan gjøres sammen med funksjonshemmede, som sitter på en stol vendt mot en partner som står, og svarer på bevegelsene så godt de kan.

Etter rundt femti år i Europa fortalte Nanbu hvordan forandringen kom. I Paris hadde han strevd med å gjøre kunsten til noe folk kunne ta opp uten skader, og bygde sankukai rundt å unnvike til venstre og til høyre. Til slutt ble det bare unnvikelse, og motangrepet fikk lite kraft, syntes han, fordi et angrep i rett linje er svakt. Da kunsten ble Nanbudo, endret han unnvikelsen: å møte motstanderen forfra i stedet for å vike unna, måle avstanden og trekke bakfoten i zenkutsu litt tilbake, slik at du kan svinge inn – en idé som kom til ham med ett. Imellom ligger randoriene, først fire eller fem, kanskje seks, nå over femti, og stadig nye. Kihon underviste han i bevegelse, så folk trygt kunne lære et kraftig slag, og Nanbu Shodan til Godan, Hyakuhachi, Sanpo Sho og de andre kataene ble endret i samme retning: grunnlaget det samme, tolkningen en annen.

Ånden han beskrev, var ikke å skade partneren, men å snakke og dele med den andre, og å beskytte seg selv uten å påføre den andre noen skade; å respektere den andre, fordi møtet gjør deg bedre, og den andre også. Budo, sa han, er å beskytte seg selv og å beskytte andre: «Gjør man det slik, finnes det ikke noe bedre budo, tror jeg.»

I 2001 hadde sankukai fortsatt mange utøvere i Italia. På et internasjonalt seminar i Roma 12.–13. mai det året samlet Nanbu nanbudokaer og sankukai-utøvere og brukte det til å vise de gamle elevene sine nanbudo. Han lærte dem former han nylig hadde begynt å undervise, Ki Nanbu Taiso Bunkai og Ki Nagare Randori no Kata, og eldre, Nanbu Shodan, Nidan og Sandan og Kaiten Randori San no Kata, for å vise hvordan kunsten hadde utviklet seg, og inviterte dem til å følge ham.

Om konkurranse, med hans egne ord

Nanbu ville at noe annet enn poengene skulle vinne nanbudoens mesterskap. «J'ai désiré que le véritable vainqueur des championnats de Nanbudo soit le Fair Play et le respect de la dignité humaine»: jeg ønsket at den virkelige vinneren av nanbudoens mesterskap skulle være fair play og respekt for menneskets verdighet, sa han til Karaté Bushido i mai 1997. I boka Nanbudo, Art Martial de l'an 2000 skrev han at konkurransen er organisert annerledes i nanbudo: ingen teknikk blir stoppet idet den starter, og hver og en har ansvar for den andres sikkerhet og for sin egen. «Il n'y a que des partenaires et non plus des adversaires qui s'opposent»: det finnes bare partnere, ikke lenger motstandere som står mot hverandre. Og i mai 2007 sa han til Karaté Magazine at karaten hans hadde måttet gå videre: han ville unngå den klassiske konkurransen og gå mot mer kodifiserte utvekslinger av angrep og forsvar.

Da han ønsket deltakerne velkommen til Coupe d'Europe i Paris 11.–12. juni 2011, skrev han at cupen skulle være en anledning for alle til å gi sitt beste i en ånd av utveksling og vennskap. «L'objectif des compétiteurs ne doit pas être la victoire à tout prix mais la participation pleine et entière»: målet for deltakerne skal ikke være seier for enhver pris, men full og hel deltakelse, der de gir all sin energi for å vise den beste og reneste teknikken mulig og la publikum få glede av skolens rikdom. Han ba dem ha nanbudoens tre krefter i tankene, under alle forhold: styrke, mot, overbevisning.

Også to av hans egne dokumenter er fra 1978: et dokument som deler av den femte boka i Nanbudo Kaikans serie er laget av, og kartet hans over alle sider ved Nanbudo.

Heiwa, Skien Nanbudoklubb, Sandefjords Blad i 2013 og verdensforbundets egen brosjyre fra 2010 gir alle 1978 som stiftelsesår, som det franske forbundets blad gjorde i 2000, og fransk Wikipedia bare «slutten av 1970-tallet»; Telemarksavisa, som dekket besøket hans i Skien i 1999, gjengir ham på at han startet kunsten i 1976, året han trakk seg tilbake til Cap d'Ail. To Oslo-aviser i 1997 gir 1979, Nordstrand-Østre Aker Blad og Arbeiderbladet, den andre ved å sitere en instruktør i Oslo Karateklubb; det samme gjorde Sandefjords Blad i 1995. Ali Smaiche daterer i det franske forbundets blad i 2003 navneskiftet fra Nanbu Sankukai til Nanbudo til 1978.

Yoshinao Nanbu La Rochelle 1972 Training on the Beach

Merk som sett

Halvannet minutt fra stranda ved La Rochelle i 1972.

Worlwide Nanbudo · Åpne på YouTube

Yoshinao Nanbu Spain 1973 Training on the beach

Merk som sett

Det samme, året etter, på en spansk strand.

Spill av

Worlwide Nanbudo · Åpne på YouTube

YOSHINAO NANBU 1973

Merk som sett

Fire og et halvt minutt fra 1973. Kanalens egne stikkord er «Yoshinao Nanbu Karaté Nanbudo Sankukaï 1973» — de tre navnene stilarten hans gikk under i de årene, i én linje.

Spill av

Worlwide Nanbudo · Åpne på YouTube

2 filmer til Vis færre

Demo Nanbu - 1971

Merk som sett

Nesten fem minutter oppvisning fra 1971.

Spill av

NanbudoWebSite · Åpne på YouTube

Chemin vers la création du Nanbudo Gala Officiel 1

Merk som sett

Tolv minutter vist under gallaen for at det var førti år siden Nanbu skapte nanbudo i 1978 — veien fram mot det. En fransk fortellerstemme følger ham fra Kobe i 1943 til 1978, med intervjuer med Dominique Valera og Ryozo Tsukada.

Spill av

Worlwide Nanbudo · Åpne på YouTube

Veien til Norge

Nanbudo trenes i dag i rundt tretti land, og Norge er ett av de fem der kunsten står sterkest, sammen med Kamerun, Marokko, Frankrike og Spania.

Nanbu selv kom første gang til Norge, og til Oslo, i 1965, mange år før kunsten fantes, slik han mintes det i 1999.

Organisert karatetrening i Norge kan spores tilbake til Norsk Budokan Klubb, etablert i Oslo midt på 1960-tallet. I 1966 fikk klubben besøk av Chojiro Tani, som på den tiden også var Nanbus egen sensei. En av elevene derfra, Rune Hagen, reiste i 1968 til Paris for å bo og trene sammen med Nanbu et helt år, kom tilbake som nygradert 1. dan og etablerte kort tid etter Oslo Karateklubb.

I 1969 ble Nanbu president i både det skotske og det norske karateforbundet, og teknisk leder og rådgiver for det belgiske forbundet og det jugoslaviske landslaget.

Selve stilarten kom senere, til Skien i 1979 med Jan Moen; norsk Wikipedia sier at den kom til Norge i 1981.

Andre sier at det var Øyvind Sjøberg, den gang med brunt belte, som tok den med fra Spania i 1979, og omtaler av klubben fra 1994 og 1995 tidfester overgangen til 1980 og til 1978.

I Porsgrunn ble kunsten først trent i karateklubben. I mars 1985 hadde den nystartede Porsgrunn Karateklubb over femti medlemmer som trente Nanbu Budo i Eidangerhallen to kvelder i uken, med Øyvind Sjøberg, 3. dan, som hovedtrener. Under norgesmesterskapet i ju randori i juni 1988 tok en utøver fra Porsgrunn Karateklubb tittelen. I 1991 hadde klubben 120 medlemmer og het Porsgrunn Karate og Nanbudoklubb, og Sjøberg, nå hovedinstruktør for stilarten i Norge, reiste derfra til VM. I november 1996 la den nanbudo bort til fordel for goju-ryu: treneren sa at de hadde savnet selvforsvarsdelen.

Kongsvinger hadde en egen klubb gjennom det meste av 1990-tallet. Kongsvinger Nanbudo Klubb, ledet av John Ole Heggtveit, startet sent i 1989, og var et halvt år gammel da grunnleggeren kom på besøk første gang, i juni 1990; han kom igjen sommeren etter og på nytt i 1993. Rundt sytti barn møtte opp hver høst, og rundt førti ble sesongen ut. Klubben arrangerte det femte uoffisielle norgesmesterskapet i februar 1992, da kunsten talte rundt tusen utøvere i ni klubber i Norge. Den første lederen ville ikke melde klubben inn i Norges Idrettsforbund, og i 1995 var den den eneste nanbudoklubben i Norge utenfor; 30. mai det året ble den formelt stiftet og tatt opp samme dag, med nær førti medlemmer. Mai året etter var Nanbu der en uke og underviste hver dag i tre deler: basisteknikk for kamp, helseteknikk (pusteteknikk og naturmedisin) og filosofi. Klubben hadde da tjue aktive, seks av dem med sort belte, og Johnny Randen som hovedinstruktør. Mindre enn et år senere, i mars 1997, varslet Hedmark Idrettskrets at den ville bli strøket fra medlemslistene fordi den ikke hadde levert lagrapport.

I januar 1992 ble en ny klubb stiftet i Skien, Grenland Nanbudo Kai, med trettifem på det første møtet i Skidars klubbhus. Lederen, Jan Erik Dahl, kom fra Skien Karate- og Nanbudoklubb og ville ha en klubb som ga mer enn trening to ganger i uken, og de fire instruktørene var godkjent av verdensorganisasjonen.

I oktober 1999, da kjelleren til klubben i Skien nærmet seg full, ba medlemmer bosatt i Porsgrunn kommunen om hjelp til å finne lokaler til en egen klubb. Roy Andreassen startet Porsgrunn Nanbudoklubb, som kom i gang i september 2000 med lederen i Skien i styret. På tre måneder fikk den 46 medlemmer og vokste ut av det leide lokalet; i januar 2001 flyttet den inn i gamle Osebakken skole på Vestsiden, og i februar samme år, med åtti medlemmer, de fleste barn, fikk lederen Andreassen overrakt et diplom for tidenes raskest voksende nanbudoklubb. I november 2006 graderte stilartens grunnlegger Andreassen til 6. dan. I februar 2010 var Porsgrunn Nanbudoklubb blant de største klubbene i landet i sin idrett, og reiste rundt til skoler og barnehager i byen for å verve flere. Et år senere, i februar 2011, stilte klubben med elleve utøvere på norgescupen i Skien, for flere av dem den første konkurransen.

Veien går ut fra Norge også. Nanbudo kom til Finland i 2001 med Jukka Paasonen, som hadde tatt sine første skritt i kunsten i Norge og i Spania. Finnene svarte med å legge sin egen årlige samling på isen – Frozy Camp, holdt hvert år siden 2003 unntatt 2007 – i motsetning til forbundets sommersamling på en katalansk strand i den varmeste uka i året.

I 2003 hadde det nasjonale forbundet, stiftet tjuetre år tidligere og omorganisert i 1992, 500 utøvere. De fleste klubbene lå i Oslo- og Grenlandsområdet; Sauda Nanbudoklubb, startet året før, var alene på Vestlandet med nitti utøvere.

I september 2003 holdt klubben i Sauda sitt første stevne, for nybegynnere opp til brunt belte, med hundre påmeldte, førti av dem fra Sauda, og landslagsutøvere med sort belte som dommere. I oktober 2005 kom grunnleggeren til Sauda for å gradere klubbens ti første svarte belter, foreldre og barn blant dem. Sort belte, sa Ronnie Hagen, som hadde trent klubben til kort tid før, betyr at du har forstått filosofien bak kunsten, ikke at du er god til å slåss.

Vinje fikk en klubb i 2004. Ken Roger Kroken, som hadde begynt med nanbudo på skole i Skien, syntes det ble for langt å pendle og begynte å trene med en kollega, og i påsken hengte de opp en plakat. Etter at klubbene fra Skien og Porsgrunn holdt oppvisning på Vinjedagen i september, hadde Vinje Nanbudoklubb femti medlemmer i november, fra fem til trettitre år, som trente i Vinjehuset på Åmot. Høsten 2007 startet den fortsatt nye sesonger for barn og unge.

I januar 2007 hadde Oslo Karateklubb, landets eldste karate- og nanbudoklubb, kjøpt nye lokaler på Kampen, og der trente den begge deler. Den yngste som trente var fem år og den eldste nybegynneren i sekstiårene, og ingen under seksten fikk sort belte: det handlet, sa et styremedlem, like mye om psykisk modenhet som om fysisk mestring. Bjørn Tommy Nyborg, klubbens leder og i 2018 hovedinstruktør gjennom trettifem år, ble gradert til 8. dan i nanbudo i 2017.

Høsten 2018 holdt Grenland Nanbudoklubb sitt eget stevne, der klubbens barn, unge og voksne møtte hverandre til kamper og lagøvelser. Alle barna og nesten alle ungdommene deltok, og klubbene i Skien, Sandefjord og Oslo stilte med dommere og funksjonærer.

I dag finnes det Nanbudoklubber i Oslo, Skien, Sauda, Porsgrunn og Sandefjord.

Nordmenn har også verv i verdensforbundet: Thomas Aasen er en av de to visepresidentene, og Marius Mårnes Mathiesen er assisterende generalsekretær.

Bruddet mellom de to forbundene

Skien

Skien Karateklubb – senere Skien Nanbudoklubb – ble etablert av Øyvind Sjøberg, og valgte å videreføre shukokai under Nanbu sensei.

Forbundssiden daterer klubben til 1971; Telemarksavisa og klubbens egne jubileumsfilmer, 40 år i 2012 og 50 i 2022, gir 1972.

Våren 1980 kom instruktører fra Skien Karateklubb hjem fra en treningsleir ledet av Nanbu, der et stilforbund oppkalt etter ham, «Nanbudo, Norway», var blitt stiftet med klubbens Øyvind Sjøberg som viseformann. Nanbu selv kom til Skien to ganger i 1981 og igjen i juni 1982, på reiser som hadde ført ham til førtisju land på seks år.

I 1991 het klubben Skien Karate- og Nanbudoklubb, men karaten måtte gradvis vike, og i 1994 var den så godt som borte og klubben skulle snart hete Skien Nanbudoklubb. Den vokste også: i februar 1995 hadde den flyttet fra TS-senteret ved Herkules til dobbelt så mye plass under Møllesenteret, med rundt to hundre medlemmer, og Jan Moen, med 5. dan, var den høyest graderte skandinaven i kunsten. Da klubben fylte tjuefem år, i november 1997, var den den største av de fem nanbudoklubbene i Norge.

I desember 1999 kom Nanbu til klubbens lokaler under Møllesenteret i Skien sentrum, og det hadde aldri vært presset flere mennesker inn der: langt over hundre utøvere var møtt fram for å få belte eller få drakta si signert, og han holdt et foredrag og var med på å dele ut nye belter. Kunsten hadde vokst til 35 000 utøvere, sa han. Han bodde i Paris, reiste verden rundt og underviste, og trente selv fra én til fem timer daglig året rundt; han nærmet seg 57 år.

Telemarksavisa skrev i 2007 at han hadde vært i Skien to ganger i året siden slutten av 1970-tallet, og i 2009 igjen at han kom to ganger i året.

Fra 28. mai til 9. juni 2001 underviste Nanbu en uke i Sandefjord og en uke i Oslo, med Seipai, Seipai bunkai og Ki Nanbu Taiso Bunkai på kveldstreningene. Så fulgte en tredje uke i Skien, der en klubb på 250 nanbudokaer ventet på ham. Hver kveld tok han først barna som var minst kommet, så de viderekomne barna, så de voksne som var minst kommet, og til slutt dusinvis av svarte, brune og blå belter.

I januar 2001 flyttet klubben igjen, til 600 kvadratmeter i Mælagata. I mai 2003, etter at medlemmene hadde tatt to gull, ett sølv og én bronse i europamesterskapet, tok ordfører Jan Terje Olsen imot klubben som hedersgjest i rådhuset og kalte medlemmene fine rollemodeller. I oktober 2003 hadde Skien Nanbudoklubb 400 medlemmer, fra fem til over seksti år, den klart største nanbudoklubben i Norge. Formannen, Freddy Olsen, var ikke glad for at nanbudo lå under Norges Kampsportforbund: de hadde prøvd å få et eget forbund for nanbudo, utenfor det, hadde foreløpig for få medlemmer, og ville prøve igjen året etter.

I 2005 ble nanbudo etablert i Japan, og åtte fra Skien reiste dit og tilbrakte to uker i Kobe, byen grunnleggeren kom fra. Året etter flyttet klubben til gamle Lundetangen Bryggeri, og i juni 2006 åpnet grunnleggeren den nye hallen med over fire hundre til stede. I januar 2007 var det verdens største nanbudolokaler: 1100 kvadratmeter med tre treningssaler, og 350 aktive medlemmer.

I desember 2007 holdt grunnleggeren gradering i Skien, etter en uke der han underviste klubben, med klubbene fra Sandefjord, Oslo, Sauda og Porsgrunn og utøvere fra åtte andre land til stede. Jan Moen var en av to som fikk 7. dan, som ingen andre enn grunnleggeren da var gradert over. Høsten 2008 var klubben vert for en verdensomspennende shihan-samling, åpen for de trettiseks høyest graderte i verden, og tretti kom. I desember 2010 graderte grunnleggeren Stig Sandberg Hansen til 6. dan, med sine tjueni år den yngste i verden med den graden.

Høsten 2007 tok Toppidrettsgymnaset i Telemark for første gang inn elever i nanbudo, sju av dem. Høsten 2009 startet klubben et parti for alle, unge og gamle, godt trent eller lite trent, helt ferske eller lenge med, bygd på Ki Nanbu Taiso: grunnlaget i kunsten, fast innslag på alle partier og nivåer, og øvelsen hver trening begynner med. En av de to trenerne var Eva B. Stubberød, da 5. dan. I desember samme år fikk hun overrakt 6. dan av grunnleggeren selv, ved en seremoni i klubbens lokaler: den fjerde kvinnen i verden med den graden, etter to fra Norge og én fra Frankrike.

I juni 2022 var gullårene fra starten av 2000-tallet, med opp mot 400 medlemmer, forbi: klubben hadde 120 medlemmer, femti av dem barn mellom fem og tretten, og sa at den hadde vært den aller største i verden og fortsatt var blant de største. Stig Sandberg Hansen hadde tatt over som teknisk leder i klubben i desember 2019, med 8. dan og over tretti år i nanbudo bak seg. Rune Hansen, teknisk leder i Norge, har 9. dan, en av fem i verden med den graden.

Telemarksavisa kaller 9. dan den høyeste graderingen; Skien Nanbudoklubbs egen side gir grunnleggeren 10. dan.

Skien Nanbudoklubb har lagt ut to jubileumsfilmer om sin egen historie, et kvarter lange hver.

Nanbudo 40 år 2012

Merk som sett

Klubbens 40-årsfilm, satt sammen av TV-innslag om klubben: et junior-VM, et besøk av Nanbu, en mottakelse hos ordføreren, et NM i Skien og en oppvisning.

Skien Nanbudo · Åpne på YouTube

Skien Nanbudo 50 år

Merk som sett

Den samme klubben ti år senere, i 2022.

Spill av

Skien Nanbudo · Åpne på YouTube

Sandefjord

Forbundets terminliste for 2011 førte opp et seminar med Nanbu Doshu Soke i Sandefjord 9.–14. mai, ett i Skien 30. mai–4. juni og ett i Oslo to uker etter.

I dag holder Sandefjord Nanbudoklubb, stiftet i 1983, til i låven på Pukkestad gård sentralt i Sandefjord, i Hystadveien 21. Klubben er medlem av Norges idrettsforbund gjennom Norges Kampsportforbund.

De siste årene

Filmet i ettertid

Tre dager etter at Nanbu døde la et fransk produksjonsselskap ut ti minutter om livet hans, en film av Julien Boucher.

Hommage à maître YOSHINAO NANBU - Fondateur du NANBUDO

Merk som sett

RONIN Production / CDRAM · Åpne på YouTube

Pensumet veien følger

Denne guidens graderingsvei følger Nanbudo Sandefjords eget pensum; Oslo Karateklubbs pensum fra 2018 dekker fortsatt 6. kyu, trinnet Sandefjords eget ikke når. Oslo Karateklubb ble grunnlagt av Rune Hagen etter året i Paris hos Nanbu.

Se graderingsveien →