Ju Randori

Slik øver du på den

Med alle teknikkene man har lært, kan ju randori gås som kamp, ett angrep hver etter tur: tsuki, mae geri, mawashi geri og det siste tsukiet. Blir alle teknikkene for mye for barn, kan man nøye seg med knyttneve og framspark – to slag og to mae geri, høyre og venstre eller alle på samme side.

I timen kan ju randori begrenses til teknikkene i én randori, for eksempel Randori San no Kata, med én uke mot flere tori på rad for å gi mer dynamikk.

Hva den er til

I nanbudo er det helt nødvendig å tilpasse seg motstanderen, som er makkeren, for å få det beste ut av teknikkene og lære hvor man må arbeide videre – selv om den egentlige motstanderen er en selv. Gjennom ju randori blir man bedre både teknisk og som menneske. Den store mengden forsvar som øves inn gjennom randoriene, gir ulike opplevelser i møte med hver teknikk, viser hvor man må bli bedre, og lærer en å bruke hele kroppen mot en motstander i stedet for å begrense seg til to eller tre teknikker.

I former og øvelser

Nanbudo Sandefjords pensum ber om den ved 3. kyu, i linjen «(Kihon) Ju Randori. Avstand / timing». Oslo Karateklubbs pensum ber om den ved 2. kyu, blått belte, og klubbens barneark ved 3. kyu, grønt belte. Nanbudo dojo Heiwas program ber om den ved 3. kyu og igjen ved halvtrinnet foran blått belte.

Historie

Nanbu fant opp ju randori på 1980-tallet. To motstandere må samarbeide midt i kampen som setter dem opp mot hverandre: hver spiller etter tur makkerens rolle, som i en oppvisning, og den kodifiserte rollen tøyler den virkelige kontakten. På fransk kalles det coopétition, av samarbeid og konkurranse. Siden slutten av 1980-tallet har nanbudo holdt ju randori-møter over hele verden, og etter mange justeringer har formen blitt enkel å utføre, enkel å dømme og enkel for publikum å forstå.

I konkurranse

Ju randori er kampgrenen i konkurranse, og der er det forsvarene som premieres, ikke angrepene. Etter hver angrepsserie roper hoveddommeren, shushin, «hantei», og de tre fukushin-ene premierer det beste forsvaret, vurdert på teknikk, utførelse, hurtighet, koordinasjon, avstand og kiai. Angrepet vurderes også: det skal være oppriktig, kraftfullt og teknisk riktig, gjort fra riktig avstand, og angriperen kan straffes for et dårlig angrep. Er motangrepene like gode, taper den som gjorde feil i angrepet, den angrepsserien. Bare teknikker reglene tillater, kan brukes i forsvaret, og utøverne må kunne sine fall, ukemi. Etter de sju seriene ber shushin med en lengre «hantei» om sluttdommen og kunngjør vinneren, aka no kachi eller shiro no kachi, eller uavgjort, hikiwake.

Nanbu bygde konkurransen slik at den premierer forsvareren, uke, og ikke angriperen, tori, forteller Mariano Carrasco: en kampkunst skal tjene til å beherske seg selv, og å premiere den som angriper, er ikke godt for ånden i en kampkunst. Slik har nanbudoka holdt fast ved ikke-aggresjonen, og tilskuere blir ofte overrasket når vinner og taper omfavner hverandre etter en ju randori.

Selv med faste angrep er det uvisshet: hvert angrep er oppriktig og bestemt på forhånd, men forsvareren vet ikke fra hvilken side det kommer, og gjennom maai renshu prøver de to å få den andre til å flytte seg og å finne den rette avstanden. For å vinne må uke gjøre en perfekt unnvikelse fulgt av et raskt, kontrollert motangrep med kime, som lar motstanderen, som er en makker, gå uskadd. Vinner og taper viser begge respekt, folkeskikk og etikette, og gleder seg oppriktig over den andres seier. Det som teller, er erfaringen man får og at hver utøver stadig blir bedre.