Tsuki

Slik gjør du det

Neven skifter form med høyden. Det er tre former for tre høyder: jodan tsuki med tateken, den loddrette neven; chudan tsuki med seiken; og ura chudan tsuki, litt lavere, mot magen, med seiken vendt. En vannrett neve i ansiktshøyde treffer med fingerleddene i stedet for hele neven, og et hardt slag kan skade håndleddet; derfor tateken på jodan. Kort sagt: tate ken til jodan tsuki, seiken til chudan tsuki.

Doshu pleide å si at tsuki egentlig er en beinteknikk: impulsen starter i foten, går gjennom kroppen og ender i hånda som slår. Det stemmer med bildet Nanbus lærer Chojiro Tani gir av kroppen som et tre, der armene følger stammen: slaget kommer fra kroppen, ikke fra armen. I oi tsuki lukker nanbudo-slaget avstanden først med suri ashi og så med ayumi ashi, et skritt fram, og etter Tani dekker et fraspark fra fotballen på den bakre foten avstanden raskere.

I nanbudo gjøres alle teknikker med begge hender, og tsuki er intet unntak. I jodan tsuki går hånda som ikke slår, ut til ørehøyde, trolig et av nanbudos kjennetegn. Den hånda betyr ikke mindre enn karatens hikite: føres den raskt ut, skyver slaget hardere.

Når man går fram med et tsuki, kommer hånda som ikke slår, opp som om man skulle klø seg på øret: kroppen er alltid i garde, slik en bokser alltid holder garden, og man skyver med hoften. Neven strammes først i siste øyeblikk; strammes den tidligere, går mye energi tapt.

Bakgrunn og filosofi

Tsuki kan leses gjennom Karate-do, boka til Chojiro Tani, grunnleggeren av shukokai-karate og Nanbus egen lærer. Kroppen er helt avslappet fram til treffet; først da strammes musklene og lukkes neven, så leddene ikke tar skade. Hoften vris og sender kraften gjennom kroppen til skulderen, og tyngdepunktet senkes idet slaget treffer, for kraft og balanse. Et slag er sterkest når det treffer i rett vinkel, så et lavere mål krever en lengre og lavere stilling og et høyere mål en kortere og høyere. Etter et slag mot hodet trekkes neven tilbake med en gang; mot kroppen trengs det ikke.