Tenshin

Slik gjør du det

Én unnvikelse er tenshin kakato: å vike bakover og ta opp angrepet. Mot en tsuki tar man et lite suri ashi bakover inn i kakato dachi, og vekten går med; flytter du bare vekten, blir du for kort. Uchi uke som hører til, er ingen vindusvisker: søk kontakt så tidlig som mulig, ta opp og avled angrepet, og før det så til siden, ut av linjen. Flytt så vekten fram igjen i en liten zenkutsu eller fudo dachi og kontre – et slag eller et grep – med kroppsvekten bak for å få kraft.

Den gjøres både utvendig og innvendig. Innvendig ville den fremre armen alene være nok, men den andre armen kommer til og forsterker, så du kan blokkere raskt. Vekten går fram i det øyeblikket du blokkerer, og da står du på rett avstand for ditt eget motangrep; fra den bakre foten treffer det med langt mindre virkning. Den øves på tre måter: blokken; blokken og motangrepet; og blokk, motangrep og en siste armbevegelse som tar deg ut på utsiden, ut av faren og mindre utsatt for et nytt slag.

Hva den er til

Budo-ho i nanbudo er bygd på unnvikelsen. I randori bygger forsvarene på unnvikelser til siden, og de kan også gjøres gyaku: i stedet for å unnvike utover, unnviker man innover. I sotai randori bygger forsvarene på en unnvikelse bakover som tar opp angrepet.

De to tenshin-blokkene, tenshin jodan uke mot et slag og tenshin gedan barai mot et rett spark, har to kjennetegn: de gjøres med en forflytning ut av angrepets linje, og de er sirkulære. Navnene til tross har de lite med blokkene i karate å gjøre.

I former og øvelser

Tenshin kakato brukes i sotai-randoriene. UMS Dojo øvde den opprinnelig i Ki Nagare-randoriene, sammen med de ulike blokkene.

Historie

Allerede i 1968 lærte Nanbu bort sin egen idé om tenshin, som skulle erstatte de harde blokkeringene i karate, og den ble bærebjelken både i sankukai og senere i nanbudo.

I karate var tenshin hos ham små kroppsbevegelser etter avstanden, med vendinger på mellom 35° og 75°, oftest 45°, der hofter og føtter samordnes med pusten. I sankukai førte han vendingen videre, til 180° eller 360°, og kalte ideen kaiten.

Nanbu fortalte selv hvordan unnvikelsen forandret seg. Sankukai var bygd rundt å unnvike til venstre og til høyre, og til slutt ble det bare unnvikelse, og motangrepet fikk lite kraft. Da kunsten ble nanbudo, endret han unnvikelsen: å møte motstanderen forfra i stedet for å vike unna, måle avstanden og trekke bakfoten i zenkutsu litt tilbake, slik at du kan svinge inn.

Bakgrunn og filosofi

Unnvikelsen er hoveddelen av randori. Angrepet stanses ikke, for det ville bli et sammenstøt mellom to tog; i stedet tegner beina uendelighetstegnet mens man unnviker, før motangrepet. Slik kan man fortsette å unnvike, i det uendelige, og det er det livets kretsløp foreslår.

Unnvikelsen er kjernen i nanbudo, både en forsvarsteknikk og en sinnstilstand.