Seienchin

Slik gjør du det

Seienchin regnes som en lang og langsom kata, og nesten alt gjøres i sterke, forankrede stillinger: tretten shiko dachi, seks zenkutsu dachi, seks sampo dachi, fem neko ashi dachi og én tsuru ashi dachi, tranestillingen på ett bein (ippon ashi dachi), med musubi dachi for hilsen og presentasjon i start og slutt. Den har ingen beinteknikker: alt gjøres med armene, mye av det med begge hender samtidig, åpne og lukkede, og det viser at kataen søker kort avstand. Blant teknikkene er morote ushiro empi uchi, morote otoshi mae nukite, ura nukite, morote gedan barai, haito uke, manji uke, uchi uke forsterket med den andre hånda (osae sasae uke), age empi, age tsuki til siden fulgt av uraken, og et dobbelt albueslag nedover som ender i et dobbelt shuto.

Kataen veksler mellom ro og storm. Fra starten til første kiai går den langsomt, med ibuki: lang, hørbar inn- og utpust og hele kroppen spent, unntatt halsen og skuldrene. Det er roen i stormen, brutt bare av haito uke og ura nukite, som går mer flytende. Så blir rytmen rask og flytende, men ikke mindre kraftig – stormen etter roen – og den roer seg bare i de to forsterkede uchi uke. To doble teknikker med åpen hånd gjøres i ibuki-nogare, med magen spent men uten lyd, og gir et pusterom. Etter kakete trekkes pusten raskt og dypt og pustes ut gjennom age tsuki, uraken og den doble blokken i ett, fordi de tre henger sammen. Til slutt føres armene i en vid sirkel opp over hodet på en lang innpust, og pusten går ut i to tak: kort i det doble albueslaget, resten i det doble shuto med en lang kiai, der kime og zanshin skal vises tydeligst. Start og slutt pustes vanlig, donto. I sine oppvisninger tok Nanbu iblant den første delen med ibuki-sankai, for en enda sterkere spenning, men den vanlige måten er ibuki.

Vanlige feil: å la de langsomme åpningsrekkene «løpe», særlig fra den andre shiko dachi, så pusten, koordinasjonen og zanshin går tapt; å løpe i stedet for å flyte i de raske delene, så teknikkene ikke fullføres; en pust som presses fra halsen og gir falsk kime; en arm som «flagrer» i age tsuki og uraken, der begge skal være fullført og synlige; å trampe inn i stillingene, en bakre hæl som spretter og et tyngdepunkt som løftes i steg og vendinger; stillinger som blir kortere utover i kataen; en neko ashi dachi som blir til en moto dachi, med overkroppen lent fram og vekten på det fremre beinet, der 90 prosent skal hvile på det bakre; og for lite tid til zanshin etter kiai.

Hva den er til

Seienchin kan øves som en indre eller en ytre kata: etter hvordan pusten og spenningen brukes, styrker den den indre energien, ki, eller kroppen, med muskelkraft og utholdenhet. Teknisk trener den de sterke stillingene og de mindre stabile, og overgangene mellom dem, teknikker med begge hender og forsvar og angrep samtidig, samordningen av over- og underkropp med pusten, rytmeskifter og veksling mellom spenning og avspenning, og kime i langsomme og i eksplosive handlinger. Den er en kata for kort avstand, med grep, trekk og fastholding av motstanderen, og den verdsettes mer for at teknikkene virker enn for at de er vakre. Fysisk og mentalt er den hard: beina blir svært slitne, og den krever vilje til å tåle og komme forbi – men pust i takt med rytmen lar deg nå slutten med en zanshin som viser herredømme, ikke utmattelse.

Bunkai – anvendelsene

Bunkai er studiet av hvilke anvendelser en kata kan ha, i tekniske rekker. Seienchin utspiller seg på kort avstand, med mange doble teknikker der det å komme løs fra et grep og holde motstanderen fast mens en annen teknikk settes inn, står sentralt. Flere av bevegelsene gjøres som slag i kataen, men kan ha en annen oppgave i bunkai: de doble ushiro empi kan tjene til noe annet enn å slå, den fremre armen i morote gedan barai kan slå i stedet for å blokkere, og det doble albueslaget nedover mot slutten kan være en måte å komme løs fra et grep på. Bunkai er ikke særlig sammensatt, men krever et nøye arbeid etter retningslinjene fra den som laget kataen.

I former og øvelser

I én instruktørs analyse står Seienchin på første vanskelighetsnivå blant de høyere kataene, og den anbefales lært bort ved 1. dan, selv om det å mestre den kanskje hører høyere dan-grader til. Etter én beskrivelse av kunsten er spesialkataene ikke pensum før svart belte, og det holder å vise én valgfri for å få det; klubbenes programmer plasserer Seienchin ulikt. Nanbudo dojo Heiwa ber om den ved 1. dan, sammen med Ikkyoku og Shin Tajima, og om bunkai til sju spesialkataer, denne blant dem, ved 5. dan. Nanbudo Sakuras program legger den til, sammen med Sanpo Sho, ved trinnet fra 1. til 2. dan. Nanbudo Italia fører den blant de tolv kataene i den fjerde delen av studieprogrammet, som gjøres alene, eller i par som bunkai.

I konkurranse står den på dommerkommisjonens liste over kataer en senior kan stille med, og den er en av tre spesialkataer som også står på lista for kadetter og juniorer.

Det franske karateforbundets dan-reglement for nanbudo fra 2010 fører Seienchin blant kataene en kandidat til 3. dan velger mellom, og tabellen det franske forbundets blad trykket rundt 2005, brukt i Île-de-France, legger den til ved 3. dan, blant kataene juryen kan pålegge.

Historie

Nanbu gjorde Seienchin til sin egen to ganger: først for sankukai, skolen han grunnla før nanbudo, og siden på nytt for nanbudo. Veien til ham går gjennom shitō-ryū: Kenwa Mabuni tok kataen inn i stilen sin, og Nanbu lærte karate av Mabunis elev Chojiro Tani, som grunnla shukokai. Nanbu satte kataen høyt, og den ligger nær nanbudos måte å kjempe på, særlig gjennom pusten. Bortsett fra Ikkyoku hører de kataene Nanbu tilpasset fra karate, til Naha-linjen.

Kataen stammer fra kinesisk kampkunst, tigerens knyttneve fra Fuzhou, og ble lært bort til Kanryo Higaonna av Xie Zhong Xiang, også kalt Ryuru Ko. I 1926 la karateforskningsklubben på Okinawa vekt på å øve Sanchin og Seienchin om og om igjen, for kroppens, sinnets og åndens styrke – og kanskje var det derfor Nanbu tok begge inn i nanbudo, tilpasset: som Sanpo Sho, Sanpo Dai og Seienchin.

Bakgrunn og filosofi

Navnet er oversatt på mange måter: «ro i stormen», «himmelens øyne», «et system for å trekke og kjempe», «å marsjere langt i ro», «stormen i roen». Skrevet 制引戦 er det første tegnet regel eller metode – å kontrollere, å fange – det andre et rykk, som når man holder noen fast i et grep, og det tredje kamp. Seienchin blir da en kata som setter i system å fange og holde fast mens man kjemper, og mange av handlingene i den gjør nettopp det. Også «ro før stormen» passer: etter rolige, langsomme rekker kommer raskere handlinger, etter fremrykket i shiko dachi og etter de to tilbaketrekningene. En annen lesning, å erobre og underlegge seg fiendens fremskutte post, passer til hvor mye kataen krever: lange, lave, langsomme strekk ved siden av raskere og like kraftige.