Yoko ukemi

Hvorfor det virker

Et fall kan ikke gjøres lettere: kroppen kommer ned med den farten den har, og gulvet må stoppe den. Det fallet kan endre, er hvordan stoppen skjer, og den første spaken er tid: samme fart stoppet over lengre tid krever mindre kraft, og derfor gjør det mindre vondt å rulle på en matte enn å lande stiv på et hardt gulv.

Med runde tall: en person på 80 kilo som faller så tyngdepunktet synker en meter, treffer gulvet i omtrent 4,4 meter i sekundet. Stoppet på en hundredels sekund krever det i snitt rundt 35 000 newton, omtrent 45 ganger kroppens vekt; på en tidels sekund 3500 newton, fire og en halv gang; på en femtedels sekund litt over to ganger. Toppen er alltid høyere enn snittet, men halveres tiden stoppen tar, halveres kraften. Alt i fallet som gjør stoppen lengre, virker på dette: matta som gir etter, den ene kroppsdelen som når gulvet etter den andre, rullen som fortsetter.

Å falle fra lavere tar enda mer: energien kroppen må bli kvitt, vokser med høyden den faller fra, så halv høyde er halv energi og omtrent 70 prosent av farten. Den som hopper ned tre meter og lander stiv, stopper innen en halv centimeter og tar krefter som brekker bein; å bøye seg eller rulle over en halv meter gir hundre ganger mindre kraft.

Den andre spaken er flaten. Trykk er kraft delt på flaten den virker på: det samme dyttet som en fingertupp knapt merkes med, går gjennom huden på en nål. Fallet til siden legger kraften på kroppens brede, muskelkledde side – flanken, siden av setet, hele underarmen og håndflaten – i stedet for på et håndledd, en albue, skulderspissen eller ryggraden.

Overkroppen møter gulvet på skrå i stedet for oppreist, og kroppen ruller videre gjennom treffet. Målt hos erfarne judoutøvere i fall til siden fra knestående traff hoften gulvet med omtrent 30 prosent mindre kraft enn når de tok seg imot på strak arm: hoften kom ned saktere, overkroppen lå flatere, og selv ved samme fart ble den truffet mindre hardt. Utrente unge voksne fikk omtrent 17 prosent etter en halvtimes trening; de erfarne, som vred overkroppen mer, fikk mer.

Armslaget er ikke det som skåner hoften: de samme fallene tatt med og uten armen mot gulvet tok like mye av kraften, 27,5 og 30 prosent. Å ta seg imot på hånden er det teknikken erstatter, for det sender store krefter gjennom hånden og gir fare for brudd i håndleddet. Hvor stiv armen er, betyr mye: i fall forover tok en bevisst myk landing rundt 40 prosent av kraften mot håndleddet sammenlignet med å lande på strak arm, og kraften fulgte hvor bøyd albuen var da hånden traff.

Der armen gjør sitt, er ved hodet. Hos judoutøvere fra Japans landslagstropp bremset hodet i fall bakover mer jo mer av kroppen som traff matta og jo lengre treffet varte, og kontakten med hele armen hang tettest sammen med det. Hodet er det som må holdes utenfor: selv ned på en tykk matte traff utrente unge voksne hodet i omtrent hvert tiende fall til siden, og et hode som traff ble rystet langt hardere.

I former og øvelser

Trent på den første treningen på Frozy Camp 2010, der ukemi taiso er den vanlige teknikken – på snø over havis, sammen med kaiten mae ukemi og kaiten ushiro ukemi.